En ond sirkel

Hvor mye skal jeg tåle ?

  Det virker på meg som om mitt liv ikke har noen mål og mening. Jeg har gitt av meg selv på alle mulige måter jeg kan, men mine behov blir bare møtt med ett skuldertrekk eller total ignoranse.  Jeg er ribbet for alt, bortsett fra skam da. Jeg skammer meg over mitt liv og hva jeg har oppnådd og hvor jeg har mislyktes. Jeg har ikke råd til å betale mine regninger lengre, men må ty til mor som er pensjonert og heller ikke er noen krøsus. Dermed er jeg på en måte umyndiggjort når jeg må forklare hvorfor og hva  jeg trenger hjelp med. Hvis jeg trenger hjelp fra Nav så må jeg vel forklare hvorfor jeg trenger hjelp, og til hva jeg trenger hjelp med, og hvorfor jeg ikke bare kan få mor til å fortsette å hjelpe meg. Nav skyver slikt enkelt over på andre.  

Og alt dette skyldes en vond rygg.

Da jeg jobbet og bodde i Hamar for en del år siden jobbet jeg i en butikk. Det var mange tunge løft, noe som resulterte i at jeg måtte oppsøke kiropraktor med jevne mellomrom for å holde det gående. En gang så ble det en langvarig sykemelding noe ikke arbeidsgiver var særlig happy over, så jeg fikk da kreket meg til kiropraktor igjen. Denne gangen ble jeg sendt på røntgenundersøkelse, og fikk påvist en skade i bekkenet. Da jeg spurte hvordan jeg kan bli bra igjen fikk jeg vite at, det kan jeg ikke. Trening var også utelukket fordi det kun ville gjøre saken verre.  Men jeg fortsatte runddansen med jobb-kiropraktor-fotpleie-jobb-kiropraktor-fotpleie....ja du skjønner tegninga. Det gikk på et vis, men jeg søkte på alle mulige jobber som ikke er så fysiske, mens drittkjeft fra arbeidsgiveren haglet på alle måter. Jeg fikk snart forståelse av at arbeidsgiver var lei av meg med den dårlige ryggen min og heller ville ha inn yngre og sterkere krefter. Men mobbing/ trakassering er ikke lov. Så jeg organiserte meg og opplevde et skifte som natt og dag, men det varte ikke evig. Jeg har forstått at manglende utdannelse er en vesentlig hindring til at jeg kan få en annen type jobb. Men jeg trodde lenge at arbeidserfaring kunne kompensere for dette, og jeg tok en rekke kurs da jeg var i arbeid også ( Innsatsen viser seg å være total verdiløs ) Nå har jeg dessuten alderen i mot meg. Nevnte jeg at jeg ikke har førerkort ?

Og probl..ehem, mener selvfølgelig utfordringene fortsetter.

For det er ikke stuerent å kalle noe for problemer. Neeeeiiiiida, nå tar du nok feil. Makan til negativ tankegang da. Men i 2020 hadde jeg altså fått nok av den tilslørte mobbingen på arbeidsplassen, vond rygg og savnet av familien. Noe som ble forsterket av c-19 epidemien. Jeg ville hjem, og da muligheten kom og vi alle trodde at landet og verden endelig var friskmeldt fra elendigheten solgte jeg leiligheten og dro hjem. Så kom det hjelpe meg en ny nedstenging av landet. Mor var nå ikke lenger alene og lykkelig for det. Jeg var ny-rik etter salget av leiligheten og tenkte jeg nå endelig fikk muligheten til å starte noe for meg selv. En radiostasjon var planen, men uten kunnskaper ble dette vanskelig, så til plan b som ble en podkast og en hjemmeside samt en afiliate-forretning som skulle finansiere prosjektet til jeg fikk nok inntekter via reklame og sponsoravtaler. Jeg lærte litt på det også for å si det sånn. Min markedsverdi på nettet er lik null da jeg ikke har nok venner og heller ikke er kjendis. Så jeg lærte litt av podkast-eventyret også kan du si, men jeg ble heldigvis ikke ruinert av det heller. Men med penger er det nå en gang slik at : hvis ikke penger renner inn, så renner det i alle fall ut. For utgifter til å leve har alle mennesker Nå er jeg på plan c-stadiet som er en gratis blogg-side

 søsteren min gikk ut av et psykisk voldelig ekteskap med svært lite. Så den ny-rike søstera ( meg ) måtte hjelpe henne med alt. Nav ga henne 11000 kroner som skulle dekke alt hun trengte til en ny leilighet. Det var mye i den saken med Nav som var fullstendig tonedøvt, men det er en annen historie. Jeg skaffet henne leilighet, betalte depositumet, første månedsleie, fryser, vaskemaskin, seng og siden jeg hadde nettopp flyttet hjem til mor. Ja, så hadde jeg kaffetrakter, middagsservise, bestikk, glass , you name it ! 

Og fortsetter...

Så gjør vi et byks til sommeren 2022, vi får besøk fra svindlere som påtar seg å male huset for en viss sum. Jeg er ikke huseier ( mor som er det ) men jeg ender opp med å måtte betale og betale og betale, for med svindlere så har de ikke tenkt å gi seg med det første hvis de lukter penger, og når jeg skrur igjen krana så blir det truende adferd, politi og hele pakka. Jeg har skrevet om saken i ett tidligere innlegg, så det skal jeg ikke gå nærmere inn på. Bare at det som skulle være min sikkerhet til jeg fikk meg noe nytt er tapt nå.  Selv om politiet vet og banken vet at jeg har blitt svindlet for omtrent like mye som et hus koster så må regninger fortsatt betales. Nå må jeg ha penger inn på kontoen min snart ,ellers...

Sommeren 2023 og vinteren får søsteren min slag og får begrensede evner til å gå, snakke og greie seg sjøl. Hun må på helsehuset. I den tiden flytter jeg inn i leiligheten og sørger for at regninger blir betalt og sønnen får et tilnærmet normalt liv med rene klær, mat på bordet buss-kort o. a Fra Nav får jeg beskjed om at de ikke tenker å bidra med noe som helst og at jeg i basis bare har å pelle meg hjem. Men ettersom jeg betaler av egen lomme kommer de ingen vei med det.  

Etter to år med innsendelse av meldekort får jeg vite at jeg har vært 4 år ledig uten jobb og derfor ikke har krav på arbeidspenger. Jeg kan heller ikke få omsorgslønn for mor og søster som trenger min hjelp. Men jeg får tilbud om såkalt arbeidstrening som Servicevert. Det har jeg også skrevet om. Noe som ikke er helt som det utgir seg for å være. 

Nå er gode råd dyre og jeg har ikke råd. Vurderer som sagt å søke uføretrygd, ungdom får jo det når de ikke klarer å få seg jobb. Men jeg tror det skal bli en kamp til siste krampetrekning før det skjer.  Nav skal jo vurdere det, mens  jeg må innhente dokumentasjon på alt. Uansett hva jeg nå skal igjennom så koster det penger som jeg ikke har. Og det tar minst 8 måneder bare å bli vurdert. Når jeg får betalt mine siste regninger, så sitter jeg vel igjen med nok midler til å kjøpe meg en taustump på Maxbo og en selvfinansiert fottur i skogen... 

The End