Livet er som en kommode
Livet er som en kommode, det er skuff på skuff. Jeg hadde på en måte trua på at ting nå skulle ordne seg. Men på samme side så var jeg klar over at det som ble sagt like gjerne kunne være tomt snakk. Man skal ikke håpe for mye når man får såkalt hjelp fra Nav. Fabrikken der hvor de knuser dine drømmer og gjør utgangspunktet ditt dårligere enn tidligere. Jeg har vært ganske åpen og tydelig på at ryggen min er kronisk skadet. Det har altså ikke noe å gjøre med vilje. Det ble vel bevist grundig nok at jeg ville jobbe, og sto på alt jeg maktet og hælte.
Det begynner med møteplikt og de sedvanlige truslene om bortfall av dagpenger i beste Nav-regi hvis du ikke kan møte. ( noe som ikke berører meg på noen måte, da jeg ikke mottar dagpenger )
I en aula blir jobber som Nav holder unna allmenheten ropt ut og delt ut i beste auksonsstil. Jeg "vinner" jobben som Service-vert og begynner da kort tid etter på på Hobøl bo og behandling. På dette tidspunktet er alt en salig røre, men et møte med avdelingslederen og Nav-representanten og undertegnede til stede skal jobb, arbeidstid m.m klargjøres. Alt er egentlig avtalt på forhånd. Jeg er bare den nyttige idioten som må ha en politiattest/vandelsattest først. Det går i orden relativt raskt da jeg ikke har noe rulleblad.
Første arbeidsdag begynner og jeg tropper opp som en forventningsfull 1. klassing. Oppmøte ved hovedinngangen kl 10:30, jeg er klar til dyst. Og der blir jeg stående. Fra den ene dagen til den andre så virker plutselig ikke telefonen virker det som. Jeg vurderer å gå siden det er langt over den avtalte tiden. da kommer det et menneske som faktisk stopper opp å spør hvem jeg er og hva jeg gjør der. Det viser seg at det er koordinatoren/konsulenten. Og vi skal siden få et godt samarbeid. Avdelingslederen som skulle ha møtt meg er blitt syk, jaja, sånt kan skje den beste.
Jeg blir vist hvor arbeidstøy er, skifter og melder meg til tjeneste. Første dag i hvitt arbeids antrekk, jeg føler meg beæret som får lov til å kle meg likt med helsearbeidere. Passer selvfølgelig på å ta en selfie , da jeg er innforstått med at den æren ikke vil vare evig. Ikke verst for en service-vert. Ting er litt småkleint i begynnelsen da jeg er naturlig sjenert, men møter på veldig hyggelige og inkluderende kollegaer. Det går bare bedre og bedre for hver dag jeg er der og lærer, etter hvert er jeg trygg nok på meg selv til å tørre å ta plass i felles-stuen hos beboerne også.
Litt kaffe og kake er alltid en ice-breaker.
Jeg går siden hjem ør i hodet og mør i armer, rygg og bein, tenker at det er fordi jeg ikke har jobbet så hardt på kjempelenge. Sånn går faktisk dagene. Jeg løper til jobben, men det er så vidt jeg orker å flytte beina hjemover. Etter hvert tar jeg en ny titt på arbeidsavtalen som jeg nå har fått tilsendt. Den inneholder en del feil, faktisk er det ikke mye jeg gjenkjenner fra mitt møte med nav-konsulenten. Blant annet så står det at jeg jobber som service-vert men et annet sted på arket så står det også pleieassistent ?! Jeg søkte ikke på pleieassistent, det ville jeg aldri ha gjort. Videre, stillingen er 100% Det forstår jeg ikke, da arbeidstiden er satt til 6 timer, 4 dager i uken Med sikte på fast ansettelse. Jeg tar kontakt med nav igjen for å forsikre meg at jeg faktisk får betalt for jobben, blir forklart hvordan jeg skal fylle ut søknaden. Samtidig blir vedtaket mitt forlenget, og arbeidsavtalen blir rettet. Fortsatt står det Service-vert, OG pleieassistent. 100 % og 6 timer, men nå 5 dager i uken, fortsatt med mål om fast ansettelse Juhu, snakk om forbedring. Men jeg har nå fått min første utbetaling som er for 2 uker = 2285 kr.!!! Altså, jeg jobber beinhardt og blir behandlet på denne måten. Jeg får like mye i lønn pr. dag som en helsefagarbeider /sykepleier får i timen ! Da jeg blir klar over forskjellen, tar jeg atter kontakt med nav, for dette må vel være feil, men neida, avtalen forlenges ytterligere og så er det fellesferie der i gården gitt. Nå føles det nesten som en slavekontrakt. Noen dager før arbeidstreningsvedtaket mitt utløper sier jeg opp, og blir kalt inn til stedets avdelingsleder som takker for innsatsen med litt ros. Men siden jeg ikke vil/kan gå inn som helsefagarbeider og ta den nødvendige utdannelsen min der, vel så kan de ikke beholde meg. Og skylder på kommunebudsjettet Dett var dett. Jeg kontakter nav igjen, de må da ha visst om dette?! Ikke den ønskede reaksjonen, men har du søkt på andre stillinger ? Og lykke til videre med din siste dag.
Nå har jeg tre valg videre: Enten 1. søke sosialhjelp, 2. Søke og få fast arbeid ( kanskje faktisk klare å bil der de få årene jeg har før jeg blir pensjonert ) eller 3. Søke uføretrygd.
Oppvasken er tatt, og takk for meg.